For meg og Therese går tankene tilbake til alle de gangene vi selv har vært på Utøya. Det er, som Jens Stoltenberg så riktig har sagt det om og om igjen, et paradis. Vi har hatt noen av vårt livs herligste dager på Utøya. Alle som er der er venner, og stemningen er ubeskrivelig. Vi tenker tilbake på alle stundene med gitaren rundt leirbålet på teltcampen... Alle gåturene langs Kjærlighetsstien... Alle heiaropene når Nord-Norge laget skal slå resten av landet i fotball (og som regel ryker ut i semifinalen)... Alle stiene hvor vi har sprunget om kapp med folk, og følelsen av at hele øya er en trygg oase hvor alle har de samme ønskene, drømmene og målene i livet: Å skape en bedre verden.
Og alle badeturene på Nakenholmen... Hvor det i helga ikke lenger lå folk og solte seg, men folk som har fått livet revet bort. Mange av dem er bekjente. Fantastiske folk som vi ser opp til og beundrer og er glade i. Og tanken på hva de - og alle de som til slutt greide å komme seg fra infernoet - har måttet oppleve.
La oss stå sammen framover. La drømmene deres leve videre. DE får ikke lenger muligheten til å realisere dem, men VI skal fange dem for dem. Vi skal ta vare på hverandre og gjøre hva vi kan for å skape en bedre verden. Alle sammen. La det være svaret på dette grusomme angrepet. La oss vise verden at større fjell kan flyttes med kjærlighet enn med hat!
